(Foto: Statsministerens kontor, SMK)

Smålei listetrøbbel

Det må være mange som er bra lei listetrøbbelet til landbruksminister Listhaug nå. Etter mediedekningen å dømme er hennes kundeliste noe av det viktigste ved den nye Regjeringen. 

Selv synes hun saken er overdimensjonert. Det er vanskelig å ikke være enig med henne i det. Det må være mulig å mene at Regjeringens politikk, regjeringsplattformens åtte punkter, eller til og med hva Listhaug måtte mene om landbrukspolitikk er like viktig.

Åpenheten

Det er heller ikke vanskelig å mene at PR-bransjen, undertegnede inkludert,  kunne vært mer åpen med kundelistene sine av og til.

Byråene har likevel litt rett når de sier at «det er ikke vi, men kundene som ønsker det slik». Samtidig er det ikke slik at kundene alltid forlanger å være inkognito. I alle fall er det det 15 – 20 års erfaring fra den bransjen, i store og små byråer, forteller meg. Det er ikke så voldsomt hemmelig det vi driver med.

Habilitet er selvsagt veldig viktig for enhver regjering, og ellers i samfunnslivet. Da er det verdt å ha med seg, tenker jeg, at samtlige medlemmer av denne Regjeringen, og den forrige, har en fortid. Alle kjenner noen. Alle har jobbet for noen, med noen. «Æille har et syskenbån på Gjøvik». Det finnes ikke en liste, offentlig eller ikke, som kan frata en statsråd eller andre plikten til å være varsom i forhold til sin habilitet.

Mystikken fenger

Er det fordi Listhaug kommer fra den «mystiske» PR-bransjen at spesielt hennes forbindelser – kundeforhold – er så interessante? Er hennes forbindelser med merkelappen «tidligere kunder» viktigere enn andre statsråders forbindelser med ulike merkelapper? Selvsagt skal hun ikke, må hun ikke, og neppe vil hun, misbruke sin posisjon til å gi fordeler til sine tidligere kunder. Ikke heller til hennes tidligere kollegaers kunder eller alle andre hun kjenner. Kanskje ender det opp med at listen offentliggjøres, men det er ikke hovedpoenget lenger.

Jeg tror neppe jeg avslører noen stor hemmelighet når jeg sier at jeg og alle jeg kjenner i PR-bransjen ikke finner noe mystisk ved den.

Ideelt spekulasjonsobjekt

Noen av grunnprinsippene ved mediemessig krisehåndtering er å ikke la de antatt dårlige nyhetene graves frem én etter én, ikke legge grunnlag for spekulasjoner, ikke legge grunnlag for at saken trekker ut i tid, ikke blir drevet på defensiven.

I denne saken hvor hemmelighold møter mystikk er det klart det blir litt kinkig. Bedre ingredienser for spekulasjoner kan man vanskelig finne.

Listhaugs redning er at hun strengt tatt ikke har noen dårlige nyheter. «Jeg har ikke gjort noe galt», sier hun. Jeg tror henne, om ikke annet fordi at om hun hadde gjort noe «galt» så ville en ivrig og dyktig gravende presse funnet det nå. Det alvorligste man har funnet er at hun jobbet for Rema1000 etter valget. Med mindre hun var en så selvsagt kandidat til ministerposten at hun klart burde skjønt at Statsministeren ville komme til å spørre henne, så måtte hun ha lov til å fortsette i sitt yrke. Og –  selvtilliten hennes skulle vært rimelig høy om hun hadde tatt det som en selvfølge å bli spurt om en ministerpost. Det må være lov å være glad for at hun tilsynelatende ikke hadde det.

Vinneren

Det er mange kloke hoder i First House hvor Sylvi Listhaug kommer fra, og i bransjen for øvrig. Om denne saken har en vinner er det nettopp PR-byrået Listhaug kommer fra. De får vist at de forsvarer sine kunders anonymitet, de får massiv oppmerksomhet i media og de får profilert seg som et miljø med medarbeidere av statsrådskvalitet. Det hele er i grunn et skolebokeksempel av den litt avanserte sorten på hvordan å bruke en kontroversiell sak til å oppnå ønsket profilering. I dette tilfellet har PR-byrået mest sannsynlig fått det hele servert i fanget.

Vi unner de det, men det er nok nå. Vi er alle lei listeprat. La oss fokusere på Regjeringens politikk.

 

(Foto: Statsministerens kontor, SMK)